NM-sølv i 24-timersløp

jard bringedal sølv i 24-timersløp-nm på bislett
Vi gratulerer vår gærne kollega Jard Bringedal med NM-sølv i sin klasse i 24-timersløp på Bislett stadion sist helg! Makeløst!

Jard er leder for REINERTSEN Oslo og frustrasjonen dette medbringer må han tydeligvis få ut på noe vis. Jard løper for harde livet. Han forteller at han er en triatlet som av og til blir med sin kone på ultraløp. Ultraløp er en betegnelse på løp som er lengre enn maraton (42 195 meter) i distanse. Jard har skrevet noen ord om opplevelsen med 24-timersløp fra i fjor. Dette kan du lese her:

«På jobben kan du fint nevne din deltagelse i Holmenkollstafetten og Sognsvann Rundt Medsols. Dette er sosialt akseptabelt, du starter en diskusjon, og du får sågar litt cred hos enkelte av dine kolleger. Hvis du ordlegger deg riktig, og fremstillingen er passe ydmyk, så er det heller ikke sosialt selvmord å kremte litt om Birkenmerket, Vasaloppet eller Berlin maraton. Men det er enkelte deltagelser man helst bør holde kjeft om. Diskusjoner på jobben rundt mer krevende øvelser, som Norseman og Bislett 24 timer, har et helt annet innhold. Da diskuteres det høylytt, og med stor tyngde (i dobbel forstand), hvor store idioter det er som deltar i slikt. Hvor useriøst usunt det er. Hvor lite sosialt liv utøverne må ha. Det er garantert ødeleggende for sexlivet, og kroppen vil få varige mén. Det har de lest i Dagbladet. Man kommer i hvert fall til å dø tidlig, konkluderes det, med innbitt bifallende nikking rundt lunsjbordet.

Jeg tror ikke det er en sammenheng mellom lav intelligens og utholdenhetsidrett. Jeg har ikke et ego på størrelse med Grønland. Jeg er heller ikke så opptatt av når mannen med ljåen banker på døra, men når han står der, så er det for sent å løpe uavbrutt i 24 timer, ikke sant?

Både jeg og min kone Anne Britt (AB) reagerte med det samme da påmeldingen åpnet i juni. Hun hadde tidligere løpt Bislett 12 timer, men ingen av oss hadde egentlig en anelse om hva vi gikk til. Bislett 24 timer er litt som å starte egenoppussing av en gammel leilighet på Majorstua. Hadde folk visst hvor mye pes det innebærer, så hadde Maxbo gått konkurs. De hadde ikke fått solgt en eneste gipsplate.

De første timene var bading. De aller fleste holdt igjen farta til det gikk nesten pinlig sakte. Jeg prøvde å følge et råd om 20 % gange fra starten av. Det er visstnok slik de gamle Romerske legionene forflyttet seg gjennom flere døgn i forne tider. Jeg endte derfor opp med en syklus bestående av å løpe to runder før jeg gikk 200 meter. I de sistnevnte tok jeg til meg drikke og mat i små porsjoner, hver eneste gang. Herregud så sakte det gikk, trodde jeg… 24 timer er lang tid. Det er så lenge at Usain Bolt lett kan løpe 8 640 stk. 100-meter etter hverandre. Og det er nettopp i dette regnestykket mange av oss uerfarne gikk i fella. Usain kan selvsagt ikke løpe så mange 100-meter etter hverandre, like lite som du kan ta distansen din etter fire timer og gange med seks for å finne ut hvordan du ligger an. Når du har løpt i fire timer har du nemlig hele 20 timer igjen å løpe, og det er også laaaang tid. Alt både kan og vil skje. Menn blir til mus, og kjerringer blir superatleter.

Historiene jeg hørte om å komme inn i en transetilstand viste seg å være sanne, men at tiden går fort i denne tilstanden er bullshit. Den går fordømt sakte, og du får god tid til å synes synd på deg selv. Jeg innrømmer derimot at hadde en ikke hatt denne transetilstanden, ville det helt klart vært en sammenheng mellom det å fortsette og det å ha lav intelligens. Som en hamster på møllehjulet i buret sitt dasset jeg av gårde i en vond og tilnærmet hjernedød tilstand.

Etter ca. 13 timer ble det for mye for kroppen. Jeg var drittlei av å være hamster, og begynte å gå flere runder i strekk. Selvmedlidenheten rådet. Halvparten av deltagerne hadde allerede tatt kvelden, og kona lå og sov på en madrass ved matstasjonen. Herregud så herlig hun så ut til å ha det… På det verste var jeg nede i 5 km per time, og regnestykkene tidligere på kvelden fremtonet seg som utopisk naive, hvilket de altså var. På det tidspunktet trodde jeg at løpinga var over, og at nå gjensto det kun stivbeint gange.

Så skjedde det noe. Stivbein gange blei til krøkkete løping. Krøkkete løping endret seg til lett jogging. Jeezezz! Sammen med kreftene kom adrenalinet, og med adrenalinet kom mer krefter. I de neste 3-4 timene var jeg blant de tre raskeste løperne i konkurransen. AB våknet også, knyttet på seg skoa og startet med en imponerende fart. Det var en fantastisk følelse!

Jeg landet ikke med et smell, men fikk det tungt igjen etter 20 timer. Denne gangen var jeg derimot bedre forberedt mentalt, og hadde et mantra om at jeg snart ville få kreftene tilbake. Det fikk jeg også, skjønt først etter 22 timer.

Hamsterlivet forsvant den siste timen. Jeg løp ut av buret og registrerte at hjernen hadde trykket konkurranseknappen på ”on”. Og jeg var langt fra alene. Zombier jeg tidligere i døgnet var redd skulle ramle sammen hvert øyeblikk, fikk opp farten og raste forbi meg. Stemningen ble pisket opp av speaker Heming, og musikken endret seg fra Svensktoppar til Metallica. Herregud som vi sprang. Past 190K var innen rekkevidde, og de tre siste rundene var mine raskeste.

Så gikk rullegardina ned. Jeg lå i fosterstilling på banebelegget, frøs og kikket ned på beina mine som var fulle av bloduttredelser etter å ha blitt banket opp fra innsiden. Dette kommer til å gjøre vondt, tenkte jeg, og fikk rett.

I de første dagene etter løpet var jeg i en håpløs forfatning. Et slags kroppslig sannhetsvitne om at utholdenhetsidrett er livsfarlig. Som en beskrivelse av tilstanden kan du forestille deg en dement 90 år gammel stivbeint mann på sykehjemmet, som kommer snublende ned korridoren. Han har glemt gåstolen sin, og Gud skal vite at han trenger den. En slags fullskalatest på alderdommen.

I lunsjen på jobben prøver jeg å unngå samtaler om løpet. Jeg starter dem ikke, og svarer med enstavelsesord når noen spør meg om det. Denne gangen er jeg litt enig med dem. Det er enkelte ting jeg gjør som ikke har noen logisk forklaring.

Har dette endret meg? Neppe. Etter et par dager på ”gamlehjemmet” konkluderte jeg for meg selv: Det aller verste med å løpe i 24 timer er at en ikke kan løpe på flere dager etterpå!»

Om reinertsenas
REINERTSEN AS ble etablert i 1946 og er i dag et leverandørselskap innenfor olje & gass, samt ny energi. Selskapet eies av familien Reinertsen, og ledes av Torkild R. Reinertsen. Organisasjonen kjennetegnes ved høyt utdannelsesnivå og bred erfaringsbakgrunn. REINERTSEN AS er en teknologileverandør innen markedsområdene olje og gass, prosessindustri og ny energi. Vi leverer tjenester i hele verdikjeden, fra prosjektledelse og engineering, til fabrikasjon, installasjon og driftsstøtte. REINERTSEN har en medarbeiderstab på rundt 1300 ansatte, og en omsetning på ca. 2,1 milliarder kroner (2014). I 70 år har REINERTSEN AS vært med på å løse store utbygningsprosjekter, både til lands og til havs. Slike prosjekter krever handlekraftige folk med hjerte for faget sitt. Med engasjerte mennesker på laget finner vi de beste løsningene for våre oppdragsgivere. Det høres enkelt ut, men det skal mer til enn vilje og gode ord. Det krever samarbeidsevne, prosjektstyring, ingeniørkompetanse i verdensklasse og dyktige fagarbeidere. REINERTSEN AS har virksomhet i Trondheim, Oslo, Bergen, Orkanger, Tjeldbergodden, Stenungsund, Göteborg, Stockholm og Murmansk.

Legg gjerne igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: